|
Skal
- skal ikke?
Innstillingen til rekonstruksjon varierer blant disse kvinnene.
For noen var det helt avgjørende å få et nytt bryst. For
både Eva, Sonja og Siri var det aldri snakk om noe annet
enn at rekonstruksjon var en naturlig del av rehabiliteringen.
- Å få beskjed av legen om at jeg hadde brystkreft var ensbetydende
med at jeg ikke fulgte legens råd sånn uten videre. Jeg
vil ha kontroll, sier Sonja. Jeg kjøper ikke rådene "rått",
og jeg var villig til å bruker tid og energi på selv å sjekke
ut hva som var beste behandlingen for meg. Jeg valgte å
bytte sykehus, og det resulterte i at jeg fikk rekonstruert
nytt bryst kort tid etter at strålebehandlingen var avsluttet.
Jeg er kjempefornøyd med behandlingen og rehabiliteringen.
Men det har betydd at jeg har måtte stå på selv. Ikke tatt
noe for gitt. Det å ikke bestemme sjøl er et ukjent trekk
hos meg, sier hun og ler.
Eva og Siri nikker bekreftende. For Siri betydde det utenlandsreiser
og primær rekonstruksjon i Tyskland. For Eva ble rask rekonstruksjon
løst gjennom det private helsemarkedet. For begges vedkommende
resulterte det i store økonomiske utgifter.
For andre betydde ikke muligheten for rekonstruksjon så
mye: Magnhild ( 61) forteller at det overordnede for henne
var å få leve videre. Å fjerne et bryst var ikke det verste.
- Jeg valgte selv å fjerne hele brystet. Kreften var i et
tidlig stadium, og i følge legen var det helt trygt med
en brystbevarende operasjon. Men jeg har andre nære som
har hatt kreft, og som har fått tilbakefall. Jeg ville ikke
ha det slik. Jeg la meg bokstavelig talt i hendene på legene
og lot det stå til! Og jeg orker heller ikke en ny operasjon
for å få et nytt bryst. Jeg har det helt greit uten brystet.
Å fjerne brystet var en sikring for meg for å kunne leve.
Og da ble det heller ikke viktig for meg å rekonstruere.
Jeg fikk god informasjon allerede fra starten, og fikk faktisk
tilbud to ganger om å få vurdert muligheten for rekonstruksjon.
Men å ikke rekonstruere er et bevisst valg fra min side
og det føles helt rett for meg.
Hun setter også det å få kreft inn i et utvidet perspektiv.
- Det å få brystkreft i voksen alder er en alvorlig diagnose,
men jeg må være ærlig å si at det var langt tøffere å være
småbarnsmor og plutselig bli alvorlig syk. Else (68) følger
opp og gir uttrykk for at hun har opplevd kriser i livet
som overskygger det å få brystkreft. Jeg skal ikke bagatellisere
det, men det var ikke på langt nær så ille å få brystkreft
som det å bli tidlig enke. Hun forteller om vanskelige år,
og om savnet etter sin mann. Det var viktig for henne å
følge legens råd da hun fikk brystkreft. Hun ble frarådet
rekonstruksjon på grunn av en aggressiv kreftform og stoler
på legenes anbefalinger. - Bryst er egentlig ikke så viktig,
sier hun.
Hun er glad over å kunne leve og opplevde at hun fikk mer
tid da hun ble syk.- Jeg er mer glad nå, så det er ikke
bare gæærnt å få kreft! Sonja støtter opp om en slik måte
å se sykdomsprosessen på. Hun forteller at erfaringene gjennom
det å ha fått kreft, å måtte ha hatt tøffe behandlinger
har også vært en god mulighet til å lære. En kilde til å
gripe tak i eget liv på en ny måte.
Bitten (68) forteller at hun egentlig aldri har blitt forespeilet
noe valg. - Nei da - jeg var over seksti da jeg ble operert,
og da jeg var på Montebello på rehabiliteringsopphold etter
at brystet var fjernet fikk jeg høre på ett av fordragene
at det ikke ble foretatt rekonstruksjon på oss over 50.
Så jeg tenkte ikke mer over det, og har forholdt meg praktisk
til det. Og det er helt greit. Tenk om alle over 50 skulle
rekonstruere i tillegg til alle dere som er så mye yngre?!
Da skulle vi hatt køer da!
|
