Tidlig på 80 - tallet fikk jeg en stor, raskt voksende svulst
med størrelse på et egg i det venstre brystet. Den ble operert
bort, og diagnosen ble en hard nøtt å knekke. Celleprøveresultatene
viste seg at kulen kunne være alt fra kattepest, tuberkulose,
syfilis til kreft! Tvilen om det var ondartet eller godartet
svulst var berettiget, men det ble til slutt konkludert med
at dette var en godartet prosess uten nærmere diagnose.
Så kom cystene i tur og orden gjennom mange år. Det var ved
en mammografiundersøkelse og tapping av en av mine mange velfylte
cyster at kreftsvulsten ble oppdaget. Nå var det høyre brystet.
Jeg ble operert i mars 1998 og valgte en brystbevarende operasjon.
Fordi det viste seg å ikke være fri rand mellom selve kreftsvulsten
og vevet omkring ble jeg noen uker senere operert èn gang
til for å fjerne litt mer av brystet. Det ble først bestemt
at jeg måtte ha cellegift og etterfølgende strålebehandling.
En spesialundersøkelse viste at det likevel ikke var nødvendig.
Det gikk ca. ½ år og det kom ny, raskt voksende kul med celleforandringer
i det samme brystet, og nå ble hele brystet fjernet.
Nå var plutselig det høyre brystet borte - det flotte, lubne
speilegget som jeg alltid hadde vært så stolt av - og jeg
stod igjen med ei skinnflat høyreside med ribbenene stikkende
ut som vaskebrett og et lite, skjevt og delvis amputert venstrebryst
etter de tidligere operasjonene.
Jeg søkte om å få vurdering til rekonstruksjon ca. ½ år etter
at brystet var fjernet. Jeg var imidlertid ikke sikker på
om jeg ønsket rekonstruksjon Men jeg visste det var lang ventetid,
så jeg søkte tidlig for å "få en plass i køen". Ventetiden
skulle jeg bruke til å endelig bestemme meg. Det viste seg
å stemme at det tar tid! Det gikk 7 måneder før jeg fikk time
for en vurdering, og ytterligere 2 år før jeg fikk rekonstruert
nytt bryst.
For jeg valgte å rekonstruere. Tross mine tvil om det var
verd omkostningene. Ikke omkostninger i forhold til kroner
og øre og belastninger for helsevesenet. Men omkostninger
i forhold til meg selv: Orket jeg å gjennomgå flere operasjoner?
Skulle jeg ta den risikoen for komplikasjoner som operasjoner
kan medføre? Hva med så langt sykefravær fra jobben? Orket
jeg smerter, og å gå i gang med rehabilitering og opptrening?
Etter hvert bestemte jeg meg for at jeg ville i hvert fall
ha ett ordentlig bryst. Ideen kom om å reparere det gjenværende
brystet. Neste idè var ja takk, begge deler? Kanskje kunne
det venstre brystet også korrigeres og rettes på samtidig
som jeg rekonstruerte nytt høyrebryst? Valget ble i god Ole
brum-stil: Ja takk - begge deler!
Så kom neste valg. Hvilken metode skulle jeg velge? På hvilket
grunnlag skulle jeg velge? Kreftkirurgen er generelt skeptisk
til å rekonstruere fordi det kan vanskeliggjøre en tidlig
diagnostisering av tilbakefall. Plastikkkirurgen er åpen for
rekonstruksjon, men gir meg tre ulike metodevalg å velge mellom;
silikonprotese, tramoperasjon ( flytte vev fra magen) eller
å flytte frem deler av en ryggmuskel. Til hvilken pris?
På hvilket grunnlag skulle jeg fatte en slik beslutning? Èn
sak er at rådene spriker fra det medisinske fagmiljøet. Men
jeg savnet mer kunnskap om erfaringer fra de det egentlig
gjelder. Hva har kvinner som har rekonstruert erfart tidligere
som er verd å dele med andre? Jeg ba om å få tips om slik
informasjon for å ta et endelig valg. Å søke selv på internett
var rådet jeg fikk. Det skal ikke være enkelt!
Jeg tok sjansen på å legge inn en silikonprotese. Det er den
klart enkleste operasjonen, men legene var tvil om det ville
bli vellykket. Det ble det ikke ved første gangs forsøk. Jeg
måtte ta samme type operasjon etter 4 måneder. Da ble også
det andre brystet korrigert ved at en silikonpute ble lagt
under brystmuskelen for å løfte opp og støtte opp rundt de
tidligere stramme arrene.
I desember 2002 det laget en brystvorte på det rekonstruerte
brystet. Da var det gått nærmere fire år siden brystet ble
fjernet. I mars skal det tatoveres slik at det ser ut som
ei ordentlig brystvorte.
Om det var verd innsatsen? Tja….. På den ene siden var det
herlig å reise ut etter få dager på sykehuset med en flott
struttepupp uten å måtte gjennomgå så mye smerter og langvarig
prosess som jeg så at mine medsøstre gjennomgikk etter en
Tramoperasjon. På den andre siden er det ikke så pent med
silikonbryst sammenliknet med bryst rekonstruert fra eget
vev. Ikke er den særlig god å kjenne på heller! Litt hard
og unaturlig føler jeg enda at det er. Men det er bra nok!
Og for en herlig befrielse å kunne "kaste" protesene! Fantastisk!
Og for ikke å snakke om å slippe å måtte bruke BH, noe jeg
nå bare bruker når jeg må. Ikke var det mer smertefullt enn
at det var greit. Og jobben klarte seg veldig godt uten meg!
Så summa summarum: Jo da - det er verd det!
|
