|
Eva
51 år. Jeg lå på benken hos legen på sykehuset, og mens
han førte en lang nål inn i brystet for å ta ut en celleprøve,
ble ansiktet hans veldig alvorlig. Rommet ble langsomt iskaldt.
Han fulgte nøye med på skjermen. Han hadde sett en slik
kul før. Svar på prøven kom etter 6 dager - og i møte med
kirurgen ble jeg konfrontert med det jeg fryktet - jeg hadde
kreft.
Sykepleieren klappet meg på ryggen og gav meg en brosjyre
om brystkreft. Så spurte de om jeg hadde noen hjemme. Jeg
sa at det går bra, før jeg gikk ut døren..i tykk tåke.
Dette var i november 1999- i desember ble første inngrep
foretatt. En såkalt brystbevarende operasjon. Jeg var lykkelig
over å forlate sykehuset med to bryst.
Jeg
har aldri forstått hvorfor jeg ikke ble operert av den kirurgen
som jeg hadde snakket med første gang- og som liksom var
"min" lege! For rett over jul ble jeg konfrontert med virkeligheten
nok en gang. Det var ikke frie render. Jeg måtte fjerne
hele brystet. Kulen var under 2,5 cm - men de hadde ikke
skåret seg rett på den, så derfor var en ny operasjon absolutt
nødvendig. De hadde ikke merket området fikk jeg høre -
ikke brukt "pianostreng" forklarte kirurgen som hadde operert
meg. Det var dumt tenkte jeg - nå mistet jeg brystet mitt
fordi kirurgen ikke hadde brukt "pianostreng!"
Midt i januar fjernet en kvinnelig kirurg mitt høyre bryst
- og hun gjorde et pent arbeide. Noe som gjorde rekonstruksjonen
enklere!
Brosjyren
jeg hadde fått på sykehuset når jeg fikk beskjeden første
gang, beskrev en rekonstruksjon med flott resultat. Fra
6 til 12 måneder etter amputasjonen kunne man gå i gang
stod det. Hvis alt lå til rette. Og det gjorde det. Dette
ble min trøst i denne uvirkelige tiden som skulle komme.
En
tid med cellegift - en tid med håravfall og kvalme, med
galgenhumor - og en tid med massiv støtte av familie og
venner.
Sannheten var en annen. To til fire år ville det ta å få
et nytt bryst. Frustrasjonen var gedigen over ikke å ha
blitt fortalt nettopp det. Til og med noe så tilsynelatende
greit som en utredning ville ta inntil to år. Var det mulig?
Etter
mange telefoner og brev forstod jeg at slik var det. Det
var bare å være fornøyd over at kreften var skåret bort
- fremfor å begynne å mase om nytt bryst. Det var jeg dypt
uenig i.
Selvsagt var jeg lykkelig over å være kvitt kreften, men
psykisk velvære er av største betydning i den videre hælingsprosessen.
Og for noen av "oss"har det en avgjørende betydning!
Kvinner
i våre naboland, og i Europa for øvrig, har et helt annet
behandlingstilbud når det gjelder total- behandlingen av
brystkreft.
Herfra tok jeg styringen selv. På Volvat Medisinske Senter
i Oslo fikk jeg raskt en time til vurdering av hva som ville
egne seg best av metode for oppbygging av nytt bryst i mitt
tilfelle.Deretter blev det bestemt dato for selve inngrepet.
Det ironiske i det hele var at plastisk-kirurgen på Volvat
er en av landets dyktigste på nettopp rekonstruksjon av
bryst. Det var heldig for meg. Sammen med mange andre dyktige
plastisk-kirurger jobber han nå i det private.
Ikke merkelig det er lange ventelister ved våre offentlige
sykehus. Min utålmodighet har kostet meg nesten kr 30.000,-
- penger jeg ikke får dekket. Men jeg har ikke angret ett
sekund. Jeg vet at jeg hadde blitt syk av å vente i 4 år
på nytt bryst.
|
