|
Dette
er veldig moro. En stor ære. Stimulerende, ikke bare
for meg, men for hele avdelingen.Forskningssjefen
ved genetisk avdeling på Radiumhospitalet tar varmt
imot på sitt nøkterne kontor ett eller annet sted
i den store bygningen på Montebello. Det måtte guidet
bistand til for finne fram i et labyrintaktig virvar
av trange korridorer. Vi ender opp ved en kontordør
på vid vegg. Slik står den visst nesten alltid, får
vi vite. Her går studenter, stipendiater og kolleger
ut og inn, båndene er tette mellom folk. "Mine vitenskapelige
barn" kaller hun de fremragende unge forskerne hun
har trukket til seg.
Bokhyllene er breddfulle av bøker, avhandlinger, tidsskrifter
- vitnesbyrd om et allerede langt levd liv for forskningen.
Hun har publisert 300 vitenskapelige artikler og bokkapitler,
hvorav halvparten er signert de siste ti årene, hun
har holdt foredrag verden over.
-
Helt crazy.
Det var i 1987 at Børresen-Dale kom til Institutt
for kreftforskning. Siden den gang har hun vært drivende
i arbeidet med å bygge opp kompetansen innen molekylærbiologi
og genteknologi.
Stillingen som forskningssjef kombinerer hun med et
professorat i tumorbiologi ved UiO. Dessuten er hun
ansatt i 20 prosent stilling som professor i molekylær
onkologi ved Universitetet i Bergen.
Til sammen 140 prosent. - Joda, det blir lange dager.
Jeg kommer tidlig og er nok nesten alltid den siste
som går. Ofte blir det midnatt.
En gang da Kristin, min yngste datter, var hjemom
på besøk, insisterte hun på å komme hit og hente meg.
Jeg bruker mye tid på søknadsskriving. Denne gangen
var det Senter for fremragende forskning jeg holdt
på med. Da min datter endelig kvart på ett kom for
å bringe sin mor hjem, utbrøt hun: "Du er helt crazy.
Her sitter du og jobber for å få enda mer å gjøre!"
Et smil glir over ansiktet. Det utstråler varme. Og
vilje. Øynene er blåklokkeblå og med noe som likner
en ungpikes glimt.
- Jeg elsker å forske. Jeg brenner for det. Det har
ikke gått én dag uten at jeg har lært noe nytt. Nytt
som er helt nytt. Jeg føler stor takknemlighet for
at jeg alltid har fått lov til å gjøre det jeg helst
ville.
Kjemisett
til jul
Og det hun helst ville, har hun villet lenge.
Helt siden barneskoene ble trådt mellom rosebuskene
i "Norges vakreste by". Det var femtitall i Molde,
og hun var søster mellom to brødre. - Naturfag var
min store lidenskap i barneskolen. Min onkel Bernt
var biokjemiker, et uvanlig yrke den gangen. Han gav
meg kjemisett til jul.
Jeg visste at jeg skulle bli som ham. "Det er ikke
den ting du ikke kan gjøre som dine brødre kan. Hvis
du brenner for noe - så gjør det!" sa mamma til meg.
Så ble det studier ved Norges tekniske høgskole (NTH)
i Trondheim. I 1970 var hun ferdig sivilingeniør i
teknisk biokjemi, ble belønnet med beste oppnåelige
karakter og fikk stipend med én gang. - Det stimulerte
meg.
Jeg hadde tenkt å bli virolog, men møtet med fysiologen
Lars Walløe ved NTH fikk meg penset inn mot det medisinske
forskningsmiljøet. Jeg ble hospitant ved Fysiologisk
institutt, UiO, og senere stipendiat ved Institutt
for medisinsk genetikk der jeg fikk professor Kåre
Berg som veileder. Han var en ekstremt god veileder,
entusiastisk og med et enormt internasjonalt kontaktnett.
Jeg var med på å utvikle det første systemet for fostervannsdiagnostikk
i Norge. Berg sa til sin talentfulle stipendiat: kom
deg ut i verden og lær!
Så ble det opphold i Texas, senere andre steder i
USA, i Tyskland og Finland.
Hun har tilegnet seg nye laboratorieteknikker, blant
annet protein- og DNA-sekvensering.
Børresen-Dale har æren for to teknologier som brukes
i mutasjonsanalyse verden over.
Ingen kreftsvulst er lik
Brystkreft - vår vanligste kreftform.
Hvert år får 2300 norske kvinner diagnosen.
Børresen-Dale og hennes forskergruppe søker svar på
hvorfor en kvinne utvikler en bestemt type brystkreft
og hvorfor behandling virker på noen og ikke på andre.
Forskerne på Radiumhospitalet satt på flere enestående
vevsmaterialer fra kvinner med brystkreft, lagret
i mange år i påvente av ny teknologi. Den nye teknologien
og den rette menneskelige kjemien fant Børresen-Dale
i 1998 ved Stanford-universitetet i California.
Tre år tidligere hadde forskere her utviklet såkalte
mikromatriser. Nå samarbeider de to institusjonene
nært, samt Haukeland sykehus i Bergen.
- Med mikromatriser er det mulig å studere hvilke
gener i svulsten som er aktive og hvilke som er "skrudd
av". Mens vi før studerte ett, to eller tre gener,
opp til 23 på én gang, kan vi nå teste aktiviteten
til tusenvis av gener samtidig - ja, hele genomet.
Det er et paradigmeskifte!
Forskningen viser at ingen svulster er helt like,
genetisk sett.
Svulstens genportrett spiller sammen med pasientens
helt spesielle genetiske profil og avgjør kreftens
utvikling og hvilken effekt terapien vil ha.
- Vi ser portrettet men vi ser ikke maleren bak.
Det finnes ett eller flere gener som styrer dette
portrettet - disse er vi på jakt etter nå. I løpet
av fem til ti år vil vi vite nok til å kunne forutsi
hvilken behandling som er den beste for hver enkelt
pasient.
I august 2000 prydet dette store forskningsarbeidet
hele forsiden av Nature under overskriften "The portrait
of a breast cancer".
Børresen-Dale brenner for nye prosjekter, blant
annet dette: Hun og kollegene ved Avdeling for
genetikk og forskere ved Universitetet i Tromsø akter
å samle inn 100 000 blodprøver fra kvinner som er
født mellom 1943 og 1957, og følge disse og ta en
ny blodprøve fre de som får brystkreft og en prøve
av svulsten. Om de bare kan skaffe finansiering.
De siste ti årene er det gjennomført en stor spørreundersøkelse
på disse kvinnene om deres hormonbruk og -eksponering.
Et slikt unikt prøvemateriale kan gi svar på om det
er noen sammenheng mellom genstruktur, hormonbruk,
risiko for å utvikle brystkreft og hvordan svulsten
lar seg behandle.
Når studentene tenner
Børresen-Dale er kjent for en imponerende bredde
i sin forskning. - Jeg ble spurt i et intervju i Stockholm
en gang: Hva er din styrke og hva er din svakhet?
Svaret på begge spørsmål ble: Jeg er interessert i
så veldig mye. Det er vanskelig for meg å legge noe
til side. Etter hvert har jeg imidlertid blitt nødt
til å snevre inn.
Stor bredde tror jeg er en styrke i undervisningen.
Jeg synes det er morsomt å undervise, det er så flott
når studentene tenner. De gir en masse entusiasme
tilbake.
Det er stort å se at du kan så frø i unge mennesker
og se at de vokser opp og forbi deg. Hun skulle gjerne
ha trukket flere forskere og stipendiater til avdelingen.
- Mange ønsker å komme, vi kan tilby gode data, god
teknologi og en bred plattform. Men vi har akutt plassmangel,
lokalene er gamle og uhensiktsmessige og holder ikke
mål, og vi trenger sårt til en fornyelse av apparaturen.
Forskning er livet
I 1998 ble Børresen-Dale enke etter tre års ekteskap
med tidligere dekan ved Det medisinske fakultet, Jon
Dale. - Vi forstod hverandre, hadde det fantastisk
godt sammen. Han var min store kjærlighet. Nå er begge
barna flyttet hjemmefra. Det er forskningen som er
livet mitt nå.
- Prispengene?
En del av dem skal jeg bruke til noe hyggelig for
forskningsgruppen min, det blir nok en weekend på
konferansesenteret på Montebello. Fag pluss hygge.
Vi er som en stor familie, vet du. På godt og vondt
.
|
